Narkomanes Pårørende

Bare en Pårørende (Av Merethe)
Publisert av merethe den 12. november 2009 00:01

Utvidet nyhet

Jeg sitter her med en stemme inni meg som sier "gjør det!" Og ordet Bare en pårørende surrer rundt i hodet og hvisker provoserende til meg.

Jeg har levd et liv med mange ned og oppturer, og meningen med livet er meg en gåte. Stiller meg de samme spørsmål om og om igjen, men finner ingen tilfredsstillende svar. Hvorfor skal det gode erstattes med det sørgelige? Hvorfor nettopp meg og mitt liv?
Stadig klatrer jeg opp, for så å falle rett til bunnen igjen for å starte en ny prosess i mitt liv, for å finne den rette veien tilbake. Komme meg gjennom hverdagen, med en kamp for tilværelsen, og unngå å falle tilbake ned i stupet.

I en alder av 32, har jeg opplevd å bli bare en pårørende i ulike situasjoner og noen er desto hardere enn de andre, og kampen er stadig hard for å stabilisere meg selv og min hverdag. Jeg lever dag for dag og setter meg stadig små mål å jobbe mot. Slik som det jeg velger å gjøre i denne historien jeg nå deler med deg.

Jeg har selv vokst opp med to foreldre som hadde sine problemer innenfor alkoholforbruk og narkotiske rusmidler, men bærer ingen nag til noen av dem og har hatt en glad og positiv oppvekst. Ingen typisk klisjé jeg skal fortelle deg nå, men heller hva jeg har opplevd siden jeg var i 15- 16 års alderen og frem til i dag 2009. Du vil kanskje ikke tro meg men jeg kan love deg dette er ren sannhet om hva mitt liv har innebært siden min ungdom, på godt og vondt, og håper jeg kan oppnå og gi deg et nyere syn på det å være bare en pårørende.

Vi alle vet hva det innebærer å være en pårørende til noen, men ikke alle vet hvordan andre har det. Det vanlige er å være mor, kone, datter, barnebarn osv, men jeg er også pårørende på mange andre måter enn dette. Jeg har opplevd og mistet gode venner i fyllekjøring, uhell med bil mot tog, venner som selv har valgt å forlate oss i ruset tilstand, en forelder hardt skadet i fyllekjøring, 3 familiemedlemmer har måttet gi tapt for kreft, naturlige dødsfall innen familien, en mor i overdose heroin og sist men ikke minst min barnefar til min eldste sønn. Han døde på fest og sovnet stille inn på metadon, men ingen aner hvorfor inntaket skjedde og omstendighetene rundt.
Om jeg har mye å takle?? Bare litt. Samtidig er jeg også en partner, datter og mor til to nydelige barn. Bruker daglig medisinering for å holde meg stødig psykisk, for ikke å falle til bunnen med sorg. Ingen tid til bearbeidelse da årene stadig går, og det står heller ingen synlig hjelp som ber meg inn.

De vanskeligste dødsfallene å takle, er tapet av min mor for heroin og min tidligere samboer og barnefar for et valg tatt i påvirket tilstand, slik vi tror det har skjedd.
Jeg har faktisk måtte takle det og skal føle en glede, men samtidig forstå tapet av en kjær person. Min sønn ble født den 7.mars og min mor døde 19.mars samme år. Å føle gleden og stoltheten av å ha opplevd mitt første under etter budskapet om min mors overdose ble en vanskelig og uvirkelig situasjon. I en alder av 23 år og uvitende om det å være bla mor selv, og samtidig være en pårørende til narkoman mor, som endte opp i statistikken over heroin dødsoffere i 2000. Sto som nummer en på venteliste til behandlingsopphold men begynte også selv å bli sliten av å vente og mente ho måtte dø før hun fikk hjelp. Noe jeg er så absolutt enig i!
Jeg hadde mange tanker og stilte meg selv spørsmålet ofte om hvordan det vil føles å miste sin pårørende i overdose. Hvordan vil jeg takle dette? Hvordan bearbeider man en slik sorg? Jeg følte på smerten og håpet dagen aldri ville komme, men dessverre som med de fleste ventende rusavhengige, gikk hun tapt for heroinavhengighet som ventende nummer en på behandling i over et år. Ingen kan klandre disse menneskene som kjemper seg gjennom dagene for å vinne et snev av medmenneskelighet, respekt og sin daglige medisin og håpet på et svar på inntak til behandling. Det finnes faktisk de som ønsker det selv også, skal du vite.
Så der satt jeg med min sønn og blitt enslig mor, da min samboer og barnefar også slet med rusmisbruk og var fortsatt ung og utforskende, fire år yngre enn meg selv, men godt utlært innen russtoffer. Innom psykolog var jeg pga av min mor, men avsluttet oppmøte etter følelsen av å sitte igjen og ikke vite det grunnleggende i min mors barndom. Bearbeidelsen ble å fungere som en ung mor selv og takle dette på egenhånd. barnefar flyttet tilbake til Oslo og fortsatte sin vei videre. Frykten for at min sønn selv skulle ende i samme situasjon kom snikende frem og jeg ytret min frustrasjon og angst rundt dette, ovenfor barnefar, men hva kan man forvente av en 18 år gammel gutt som ønsket men ikke turte nok til å ta det rette valget.
Denne frykten ble så intens, og den kom innom i ny og ne gjennom årenes løp, og en dag skjedde det uvirkelige og meldingen om hans bortgang kom for fort og brått. 8 år etter min mors bortgang skjer det nok en gang. Vår kjære pappa, partner, tidligere samboer, sønn, bror og barnebarn sovnet inn på metadonrus, noe som er oss helt uforståelig. Gutten var ingen hard narkoman og kveldens inntak var i utgangspunktet alkohol, og spørsmålene surrer rundt for mange. Hvordan? Hvorfor?

En slik sorg er ingen lett sorg for oss som bærer den. Det er så mye uvitenhet rundt i samfunnet om hvordan en narkoman lever og føler, og ingen andre enn oss pårørende vet hvordan virkeligheten er og dette bringer frem følelsen av irritasjon, og brenner for å bruke min ytringsfrihet og uttale meg om dette. Ja jeg vet du har hørt dette før og liknende historier, men jeg ønsker å fortelle kun hva jeg føler og formener. Meningen min er å kunne få sette ord på mine følelser og dele dette med deg og de andre som ønsker å lese min historie.
Hvorfor blir en rusmisbruker /narkoman betegnet som et dårlig menneske som har " bedt om det sjøl"? Hvorfor er det noen som mener det ikke kan betegnes som en sykdom? Hvorfor bør ikke heroin gis ut gratis? Mange spørsmål som stadig stilles men som besvares så ulikt.

Jeg faller til bunnen etter lang tid med egen-bearbeidelse av min mors overdose og holder meg selv oppe på medisinering og planlegger kun dag for dag. Ingen dag er lik, og sorgen kan brått ta overhånd og nedtynge meg i tårer og gråt, da kveldens ro faller på og min sønn sover. Jeg er stadig alene og tanker banker på og jeg begir meg ut i sorgens timer. Etter timer med tårer sitter jeg kun igjen med hovne og røde øyne og følelsen av å være tom siger på. Deretter kan jeg få sove og slippe å tenke mere for denne dag.
Å bære tunge sorger er ingen enkel oppgave og det tapper deg for det man har av energi. Hvor er all den hjelpen en pårørende kan få, i slike stunder? Takk gud for gode venner og en herlig og støttende familie, som samtidig tynnes ut i antall medlemmer. Man har ingen krav på spesialbehandling, for oss pårørende, men vi har rettigheter til hjelp. Men hvordan? Hvor? Selvfølgelig finnes det behandlingssteder og medikamenter, men hva med en virkelig forståelse for hvordan jeg har det? En felles forståelse av den følelsen jeg sitter igjen med etter å ha mistet min mor i overdose. Dette gjelder også i forhold til barnefar, som igjen blir en ulik situasjon. Ikke alle kan uttale seg eller forstå hvordan mine følelser er etter å sitte igjen med en sønn som mistet sin far i en alder av ni år og ikke alle kan virkelig forstå meg i forhold til tapet av min mor. Hun skulle vokse seg opp som stolt bestemor og ikke dø under ventetid til behandling. Hun skulle egentlig få oppleve sine fem vidunderlige barnebarn og delte dette med meg og min søster og vår familie. Jeg har ingen mor å gjøre stolt, annet enn å tro på at ho "ser" det fra oven allikevel. Dette har jeg en tro på når det gjelder min sønn også. Uten denne troen er det vanskelig å svelge unna gråten i min hverdag. Jeg fikk denne gangen også et nytt nydelig vidunder, men denne gangen ble min andre sønn født etter tapet av barnefar og her blir også blandingen av gleden og sorgen for overveldende for meg. jeg har ingen behov for å dele min nye nedtur med deg, men det er vel ikke vanskelig å forstå hvordan slikt innvirker på meg? Verre er det å måtte se sin sønn, daglig, slite med frustrasjon, savn og sorg og ikke klarer å bli forstått, da han mangler evnen til å sette riktig ord på sorgen etter sin far. Et barn på 9 år skal ikke måtte takle slikt så tidlig i livet og heller ikke senere, da jeg vet alt om dette selv. Og nettopp derfor gjør det så ufattelig vondt å leve med tapet av vår kjære Marius. Det vanskelige er å måtte sette ord på min egen sorg ovenfor mitt barn og forklare han om pappas ukjente liv. Det er ingen enkel oppgave å se min sønn se meg inn i øynene og si " Jeg er ikke sint på pappa, bare skuffet over at han valgte å ta stoff". Sterke ord? Ja for meg, som er bare en pårørende, er det en tøff virkelighet å måtte kjempe meg gjennom harde og tøffe sinneutbrudd og raserianfall samt trøste og gråte sammen på kvelden da kvelden faller til ro og han får tanker og minner opp av sin far. Han har en utrolig støttende stefar men sjalusien for at han ikke er hans egentlige far, men lillebror sin far, blir også til tider problemer rundt tider som farsdag og bursdager etc. Det er vondt for han og ikke ha sin egen pappa rundt seg som kan være stolt over skoleprestasjoner og idrettsprestasjoner, som vi får gleden av å dele med han. Han opplevde sin første sommerferie med sin far samme år han døde og dette er sterke men gode minner å ta med videre, men desto hardere blir også sorgen og savnet for gutten. Nå snakker han med en gravstein og kysser den hei og farvel og ingen nye gode minner deles videre. En usporadisk men god kontakt er avsluttet for godt og det er vanskelig for meg og min sønn å gi slipp. Hva forstår vel en liten gutt av rusmisbruk og dens påvirkning på livet til den som misbruker?

Jeg brenner for å gi rusmisbrukerne et ansikt og hvem som faktisk står bak de av familie og venner. Jeg brenner for å stå frem med min historie og min formening om de fordommer som er i samfunnet og hvor lett vi pårørende blir sett på i systemet og samfunnet generelt. Jeg brenner for mere støtte og publisitet til organisasjoner som trenger sponsor og penger til sitt utrolige fantasiske arbeid for de narkomane og deres pårørende og jeg brenner for å gjøre noe nyttig for dette arbeidet selv.
hvis du er en av de dømmende i samfunnet skal jeg ikke kaste bort min tid på overbevisning av betegnelsen og det fakstiske ved å leve som en rusmisbruker/ narkoman. Du vil alltid mene det er " deres egen feil og dumhet " og ja jeg er enig, men vet du virkelig om hvor kort veien er fra uskyldig bruk til misbruk? Tenk deg heller om og vurder muligheten fr at dette kan betegnes som en sykdom og hvorfor vi da er så besatte av at bedre tilbud og tiltak bør iverksettes?
Du er kanskje en pårørende selv og mistet en nær venn eller en i familien i en vanlig død, men sorgen er ikke i nærheten av den tyngden min sorg veier på mitt hjerte.

Med vennlig hilsen bare en pårørende