Dikt skrevet av Hendrik de Voogd, desember 2008.
Publisert av Anne Kristin den 03. september 2009 23:49
Etter mørket ble det lys, et lite håp ble tent.
Et lite snev av vilje, tilbake hadde vendt.
En drøm ble skapt og var innen rekke,
følelser jeg klarte vekke.
Følelser av å være menneskelig, skulle aldri la meg svekke.
Trodde jeg...
Når man kjenner taket glipper og livets sti blir sleip.
Å ønske at man slipper, å være den eneste som veit.
Alle råd for døve ører, ingen ting når inn.
Og her sitter han som prøver å få orden på sitt sinn.
Den fatale ensomheten begynner å ta meg igjen.
Er evigheten mitt eneste virkelige valg og venn?