Narkomanes Pårørende - Nyheter: "Jævla Narkoman" del 2, Skrevet av Ensom (Hendrik R. de Voogd)

Navigasjon

Linker

Brukere online

Gjester online: 12

Medlemmer online: 0

Antall medlemmer: 524

Siste medlem: Eli

Støtt oss:

Narkomanes Pårørende
mottar ingen offentlig støtte eller andre midler. (31. mai 2009 ble vi godkjent for Grasrot)
Vi setter stor pris på all hjelp vi kan få, i form av donasjoner, hjelp, støtte osv

Kontonr: 1201 84 74768 (DnB)

Planlagt Vedlikehold

Planlagt Vedlikehold
Siden vil holde stengt i perioden:
Fredag 10 Sept. kl: 20:00 til Lørdag 11 Sept. kl:12:00.

Dette grunnet oppdateringer.

"Jævla Narkoman" del 2, Skrevet av Ensom (Hendrik R. de Voogd)

	DEL 2 En stund gikk det som fettsmurte tannhjul, pengene ble skaffet, stoff solgt, å det ble såpass mye å gjøre for en person alene, og ganske slitsomt at jeg måtte ha fler med meg. det mest naturlige valget falt på Einar. jeg visste han higa etter penger å røyke rev og sånn som han sa. Dette var gutten som hadde tatt meg inn i varmen og redda meg fra ensomheten. Seff skulle han å få være med!. Dessuten var den mopeden genial da rekkevidden av geskjeften ble noen kilometer lengre. du ringer, å vi bringer. Einar var av størrelse XL blekfeit, med et geiteskjegg, med tilhørende smultring, og øyebryn som gikk i ett uten å dele seg over nesa, med to digre glugger under plassert på hver sin side av ansiktet, å han sægga så jævlig at det så ut som svære karen vandra rundt på to bitte små syltelabber. Noe proporsjonalt feil, da genseren liksom var halvannen meter lang, å så vidt dekka beltet, som holdt de siste 30centimeterne med krølla jeans på plass. Vi gikk til innkjøp av vekter, som var så dyre at det så jeg på som en engangsinvestering. vi skulle aldri bli tatt, skulle bare tjene penger og ha til eget forbruk. Dealen var den samme, når det angikk mengde og pris. Einar og jeg delte alt på midten. Hasjen å prisen. 250 gram til hver. Selv om Einar var selvskreven forretningspartner, var det noe i meg som forutså at det kom til å gå galt, men jeg var ikke tørr nok bak øra til å kjenne på magefølelsen og intuisjonen, og bestemme meg deretter. vi bodde et stykke fra hverandre, så de som ikke kunne komme til meg kunne kanskje nå han eller omvendt. Og mopeden hans ble brukt flittig, til leveringer av større å mindre art, over hele asker området. han virka litt stressa selv, selv om han sto der som en bauta, og ikke helt skjønte min naturlige noia, å skepsis. så bare dumt på meg, og vagga bort i sofaen i den lille hybelen hans. Jeg er eldre en deg sa han. jeg kjenner masse folk du ikke gjør, jeg har moped.. skjønner ikke hva du er så på giret for. Det kan ikke gå galt. Jeg har krita det sa jeg, å det i mitt navn. Fucker du opp noe så er det jeg som må ta smellen. joa, han forsto det. I hvert fall sa han at han forsto. var aldri godt å vite med Einar. vi gikk over til å snakke om taktikk å hvordan vi skulle selge ut, hvem vi skulle varsle om at knall hasj var å få kjøpt, å hvem vi burde unngå fortelle det samme.. vi var gode å steine langt på natt, da vi var enige, og bestemte oss for å starte opp etter et par timers søvn. Jeg hadde en ekkel følelse som begynte å vokse litt i meg, men la det fort bak meg. Vi var bestevenner.. det måtte da bety noe. Mitt første møte med svik fra en som hadde betydd så mye for meg. Jeg var blitt lurt. Tatt så grundig ved nesa, og satt ikke igjen med fnugg av bevis. Det var ikke så mye som en penny å hente, å Einar var som sunket i jorda. ingen åpna når jeg ringte på døra, ingen tok telefonen når jeg ringte. Jeg fikk det ikke til å stemme. Hadde jeg bomma så grovt på å vurdere et menneske? Jeg tenkte urolig på hva som venta når jeg måtte bringe beskjeden videre. At jeg kunne være så blind! Så dumsnill! Jeg burde stolt på magefølelsen og skylda for hele fiaskoen var min. jeg kunne liksom ikke bare sette meg ned å grine, men visste også at nå var jeg totalt fucka. uansett så måtte jeg si ifra at jeg kun hadde halvparten av penga, bare et par spikkfliser rev igjen og en tynn unnskyldning om Einar som hjalp meg null å nix. Jeg prøvde å love dyrt og hellig at noe sånt aldri kom til å skje igjen og den regla der. Han som skulle ha pengene ble mildt sagt fly forbanna. Jeg så raseriet hans bygge seg opp, fra rødt - totalt ukontrollert, til hvitt. Stabil, meget sint og veldig veldig ond. Og en tanke slo meg om hvor fersk jeg faktisk var i dette gamet. Trodde jeg han var totalt idiot? hadde jeg trodd et vanlig unnskyld men jeg har rota bort penga ville holde? jeg ble tvunget ned i en sofa, og fjeset mitt ble ropt til fillebiter, av svulstige taler, truende blikk, raske bevegelser og trusler om vold, avstraffelse, beslag av eiendeler, og kanskje en finger eller to. Ble ikke mer betrygga av den amstaffen som sto og bjeffa med smella hans heller. Men som han sa, han var ingen urettferdig person, og jeg kunne få gjøre opp for meg, med et opplegg til. men denne gangen gjaldt det ikke hasj, å en pose med hvitt pulver ble lagt på bordet. Å takke nei var ikke aktuelt, å nåde meg om jeg rota til mer nå! Jeg var totalt utkjørt mentalt, med en gryende hodepine når jeg dro derifra med en gjeld på noe som for meg virka uendelig, og en diger strips med amfetamin, som jeg aldri hadde vært i nærheten av å prøve selv engang. Siste advarsel før jeg dro var at jeg for all del ikke måtte spise av lasset. For det første måtte jeg selge alt i smått, og til blodpris, og sånt tok tid. Hadde rett å slett ikke råd til annet, men det som var det verste oppe i det hele var at tidsfrista mi for å få solgt denna driten var alt for kort til at det virka overkommelig. sile ut en helt ny kundekrets på få dager å kvitte meg med 100 gram amf.. Jeg var dødsens nær å bare gi opp. gi faen, å la de komme, men tok meg kraftig sammen. Måtte tenke. jeg kunne blande det ut, og selge i større kvanta men det ville bare gjøre vondt verre, når kundene forsvant fordi dopet ikke holdt mål. At andre gjorde det fikk være dems sak. Etter å ha tenkt en stund, fikk et blikk på klokka meg til å innse fakta. Jeg måtte få dette gjort, og jeg hadde ikke et sekund å miste. Gi opp? Det får en gjøre i kjerka tenkte jeg. Da man tar på seg plankepysjen og blir lagt til evig hvile. Jeg stanga på problemet som et illsint nesehorn. etter en rask ringerunde ble jeg klar over at ingen ville ha noe av et parti dyr amfetamin som jeg ikke visste om var god eller dårlig, om det var marsipan, eller pulver, frysninger å skikkelig huekjør, eller rolig å fin flyt på speeden. om den blanda seg bra ut i vann, og om den lukta blomster, eller var luktfri. så mye spørsmål om det jeg hadde å selge, og ingen tilfredsstillende svar å gi. Jeg ble smertelig klar over at jeg var nødt å prøve den selv. jeg hadde fått streng beskjed om å la være, men på en annen side hadde jeg fått en periode på meg på å bli kvitt svineriet, som ikke var i nærheten av rettferdig og for meg virka det som en umulighet. Mitt første møte med amfetaminen, gjorde noe med meg. Fjerna en mental sperre jeg hadde hatt så lenge jeg hadde rusa meg. Jeg som hadde sverga dyrt og hellig, om å aldri innta annet en hasj, hadde kryssa min første grense og selv om jeg fortsatt hadde mange igjen, så var det gått opp for meg at de grensene mine ikke betydde så veldig mye når det gjaldt. jaja. Så har jeg røyka hasj å nå skulle jeg prøve amfetamin. Men aldri noe sterkere... Aldri!! Grenser og lover, er jo til for å tøyes, strekkes til bristepunktet... Eller brytes fullstendig. Jeg henta et speil, og tok ut noe som så ut til å være en grei dose. Hakka det opp med bibliotek kortet mitt og sniffa i meg en brøytekant av det forbudte pulveret med en sammenrulla hundrelapp. Tårene sprengte seg på, å jeg satte det i vranga, hosta og brakk meg, og kjente at jeg var på vei oppover og oppover og oppover.. En lett hallusinatorisk pipelyd surra rundt i hodet mitt. Amfetaminen holdt mål å vel så det følte jeg, selv om jeg ikke eide peiling. Tankene mine gikk som propellen på danskebåten drevet av et atom aggregat, og jeg regna med den anbefalinga fikk holde, godt hjulpet av en munn som ikke ville holde kjeft. Kjapp kjapp, lett på fot sa hodet mitt, å jeg tok en liten piruett på gulvet og to tre svingslag i løse lufta, før jeg deisa ned i sofaen, og heiv meg etter telefonen. plutselig virka ikke ting så uoverkommelig allikevel, å jeg kjente meg rask og fin i toppen.. ideene raste ut, og jeg begynte ringe igjen. jeg hadde flaks som bare faen, da jeg ikke var den eneste med pulver å oppdrive, så gikk jungeltelegrafen om at dette i hvert fall var godt pulver. Og den reklamen den glatte superspeeda tunga mi la for dagen, gjorde vel også sitt. Dagen jeg skulle betale mangla jeg tre tusen kroner, og fikk en dags utsettelse etter litt god gammeldags trygling omtrent på knærne, et kraftig klapp på kinnet med flat hånd, å en sur bot på tusen kroner ekstra. Bare sånn for å gi meg en lærepenge. Det var akkurat på hengende håret, at jeg greide det, og jeg var sikker på at hvis alle katter har 9 liv, må mennesker ha et par de å, og at jeg nå hadde brukt opp ett. Har i ettertid skjønt at mennesker må ha tilnærma hundrevis. Mitt første brutale møte med virkeligheten i miljøet jeg hadde innlemma meg i som til nå hadde virka så fromt, trygt og uskyldig kriminelt hadde fått seg en trøkk seksten, og jeg tenkte; nå er det stopp!! Fortsettelse følger.... Rettighetene til dette tilhører Ensom og Narkomanes Pårørende.
	Ensom den 26. juli 2009 23:12 ·