Narkomanes Pårørende - Nyheter: "Jævla Narkoman" Skrevet av Ensom (Hendrik R. de Voogd)

Navigasjon

Linker

Brukere online

Gjester online: 13

Medlemmer online: 1

Rebell

Antall medlemmer: 524

Siste medlem: Eli

Støtt oss:

Narkomanes Pårørende
mottar ingen offentlig støtte eller andre midler. (31. mai 2009 ble vi godkjent for Grasrot)
Vi setter stor pris på all hjelp vi kan få, i form av donasjoner, hjelp, støtte osv

Kontonr: 1201 84 74768 (DnB)

Planlagt Vedlikehold

Planlagt Vedlikehold
Siden vil holde stengt i perioden:
Fredag 10 Sept. kl: 20:00 til Lørdag 11 Sept. kl:12:00.

Dette grunnet oppdateringer.

"Jævla Narkoman" Skrevet av Ensom (Hendrik R. de Voogd)

	Jeg våkna brått av et spark i sia. Lyden av klirrende mynt lagde ekko i den nesten folketomme gata. Med sløra øyne så jeg skyggen av en person jeg ikke kunne huske å ha sett før, men det var jo ikke noe nytt.. Gata pleide å vrimle av folk på vei til buss, tog, trikk, jobb, hjem, å slike ting som for meg var helt ukjent. Skyggen sendte en spyttklyse som seila i en flott bue gjennom lufta og traff meg rett over øyebrynet, å den vanlige frasen om å skaffe seg en jobb klinga velkjent i øret. Rett å slett det vanlige møte med de såkalte normale menneskene som hadde fått dette hatet mot tapere som meg inn med morsmelka og følte seg berettiga til å forkynne at jeg var en taper, å derfor ga han rett til å gni litt salt i såret med god gammel vold. Etter enda en av landets besteborgere var ferdig med terroren, og forsvant oppover Karl Johan, begynte jeg å pelle opp myntene fra bakken, som hadde liggi i koppen min som han så freidig hadde tuppa av gårde. Det var mørkt. antagelig rundt 3-4 om natta, å på den lille mengden med folk som hasta opp og ned gata, eller rava hengende rundt skuldrene på hverandre, mens de snøvla hvor glade de var i hverandre og lignende var det antagelig helg. Jeg ga jamt faen. En tanke var vokst seg stor i hodet mitt, å jeg begynte bli uggen. Jeg måtte ha meg en smell. Etter innholdet fra koppen var samla sammen, så det ut til å ha vært en innbringende natt. Noen hadde til og med følt seg nødt til å tilgodese meg en tusenlapp, og etter telling satt jeg igjen med rundt 1700 kroner. En bra økt. Noe som betydde en hel dag med ro og fred i kropp og sjel, før hælvete brøt løs igjen. Jeg raska sammen det jeg hadde her i livet, en plastpose med en jakke med for kalde dager, en stripspose, med et par pumper å kanyler, en liten flaske sitron syre, et kokekar str liten, en flaske vann, et par q-tips å en uåpna barberhøvel som jeg ved et lykketreff hadde greid å nappe til meg fra en eller annen butikk i sentrum. Man har da hygienen i behold, flira jeg for meg selv. Tok skiltet jeg hadde skrevet på en papplate som forkynte med fete bokstaver av svart tusj, at jeg var sulten, og så meg nødt å finne et par bager med dop, å det litt faderlig fort. I en alder av 25 år kan man si at bånn var nådd, å at det i allefall hadde gått fort. Det var nesten folketomt utenfor østbanehallen, å ingen av de faste selgerne pleide handle med var å oppdrive. Fant en utlending som tydeligvis hadde et arsenal av droger, da han på gebrokken engelsk tilbød meg hasj, piller, heroin, speed og... i det hele tatt det man kan ruse seg på. Jeg valgte heroin, og ble vist til en annen utlending, som så litt mer sliten ut, med hull i buksa, fra kneet, helt opp til skrittet, tunge øyelokk, å snøvlende tale. Kun to brune stumper av noe som hadde vært tenner var det man kunne skimte i det svarte gapet som antageligvis skulle forestille et smil. Penger skifta hender, mot en liten plastpose, på størrelse med et litt overvokst fyrstikkhode fra en hånd som var svart av møkk, samtidig som jeg klaga på hvor lite det så ut til å være i den. han visste antagelig ikke hva jeg snakka om, språkmessig, eller han ga faen, ettersom han visste jeg var nødt å kjøpe uansett. Bare heiste på skuldrene og svarte på et språk jeg ikke kunne. Så var det å finne seg en egnet plass å få pumpa i seg befrielsen. Bestemte meg for å traske mot gamle plata å gå under motorveibrua. Passerte hotell Thon på veien som så tomt ut med alle sine mørke vinduer, og tenkte på de som lå der inne og sov frie, om enn for noen timer fra egenkonstruerte personlige problemer om lån, hustru, elskere, elskerinner, regninger, farge på gardiner, sofa her eller sofa der?, hva til middag, ulende mobiltelefoner dagen lang, stresse seg fra a til å, alltid etter skjema bestemt av en klokke. På en dato bestemt av en kalender. Å folk kaller seg frie. Jeg så for meg hvordan de måtte hale seg ut av senga tidlig på morgenen, dusje, spise, betale for en natts søvn. visa eller mastercard, drasse kofferten sin ut i bilen, å begi seg av gårde på enda en begivenhetsrik dag. Noe som egentlig ikke betydde så mye annet en det samme som dagen før. Følte meg plutselig oppstemt, å litt privligert oppe i det hele, men tanken og optimismen ble fort erstatta av tankene på alt de faktisk hadde oppnådd her i livet, som vi junkier med en ram latter kan le av, å late som VI faktisk syntes synd på DEM. oppkonstruert løgn, for å orke bære sitt eget liv, å ikke gjøre ende på det pronto. Disse folka hadde på en måte skjønt at det lønte seg å følge flertallet, å lære seg alt dette. De fikk ærlig tjente penger satt på konto en gang i måneden, og betalte lydig skatt til den norske stat i bytte mot visse fordeler, og på en måte var det ikke så vanskelig å forstå seg på hvorfor de faktisk så ned på oss med en blanding kynisme, medfølelse, hat og oppgitthet blanda inn i samme kaka, da de faktisk forsørga en god del misbruk med den skatten sin.. Men så var det å se ting fra flere sider.. Satte meg under brua, på en provisorisk oppsatt benk, og begynte koke opp dopet. det var mørkt, men årelangt missbruk hadde gjort dette til en trena teknikk, å jeg kunne gjøre det i blinde. Dopet i karet, med litt syre, å en liten dæsj vann. Koke opp til pulveret er oppløst. bite av vatt enden på en q-tip å legge oppi. filtrere den brungule væska gjennom dotten med en pumpe, å la den kjøle seg et par minutter. Finne en brukbar åre, trekke blomsten av blod opp i pumpa, som gir klarsignal til rent treff, så trøkke stempelet i bånn.. Jeg er Ingar tenkte jeg. Ingar Samuelsen, 25 somre gammel, å slettes ingen taper, bare ikke sånn som deg. Mørket omsluttet meg, Dopet var usedvanlig sterkt, å tankene forsvant ut i skyer. ...Igjen tenkte jeg da jeg var klar nok i hue til såpass. Aldri fred å få når en mangler fire vegger å et tak. Jeg ville sove, men noe eller noen var heller fast bestemt på det motsatte. Et par kraftige armer, ristet i meg, mens de snakka febrilske setninger som ikke ga noen mening.. Ingenting ga mening. Jeg følte meg ubehagelig våken i kroppen, som sa sitt om hva den mente om den forandringa, men hue klarte enda ikke helt å følge med.. jeg hadde en torpedo i magen antageligvis på størrelse med en kanonkule, som ville ut av tarmene mine, å etter noen omtåka minutter åpna jeg brått øynene og stirra inn i et ansikt.. etter årene på gata lærer man seg noe spesielt om det å lese folk. blikk, bevegelser, holdninger og kan nesten med et sekunds presisjon lese hva du har å vente, både godt å vondt, fra de du måtte støte på. å det slår sjeldent feil. Ansiktet ville hjelpe. Selv om det ansiktet jeg så på lyste av sinne, irritasjon, og noe tilnærma usvikelig tålmodighet, bygd opp under hans år i hans bransje. Ambulanse. Noe som betydde motgift. Som jeg hata det. Påtvunget motgift, mot giften jeg tilslutt hadde motvillig gått med på at var min død.. mitt selvmord i slow motion. Uten disse englene, hadde jeg ikke vært i live nå til å få trøkt meg enda mer ned i søla om det i det hele tatt var mulig, men så var det dette med jobb igjen. De gjorde bare jobben sin, nøyaktig slik de var opplært å gjøre den, men da de begynte forkynne meg et par alvorsord om hvor nære det var denne gangen, greide jeg ikke holde meg. Jeg begynte le.. Jeg lo så jeg fikk vondt i hele kroppen, som allerede var kranglete å i ulage.. Personene som sto der i rødt å gult, rista på hode, satte seg i bilen og dro av gårde til neste utkalling, mens latteren min gikk over i stille gråt... ingen lyd. bare tårer som rant, å tanker som spant om hvor alt gikk så totalt i veggen, og hvorfor ikke bare gjøre det slutt? en kort flyktig tanke som forsvant like fort som den hadde dukka opp.. feighet.. tanken ble erstatta av et sug etter mer galopp fra den livsfarlige hesten som har hatt beite i meg i flere år en jeg gadd telle etter. Etter en rask sjekk, etter pengene som jeg surt hadde tjent i bytte mot selvfølelsen min, at de faktisk fortsatt var der og at ingen hadde loppa meg mens jeg lå der i ørska, livløs.. tanketom.. i paradis. De var der, å det var ikke annet å gjøre en å begi meg mot befrielsens herskere igjen. pusherne. Sola sto høyt på den blå himmelen, å jeg la hue bakover og stirret rett opp i evigheten. ble svimmel, datt i knestående, og famla meg opp igjen. Igjen måtte kursen settes mot østbanehallen, og trappene der, etter enda en friskmelding. kanskje var det mer av det sterke dopet jeg hadde fått natta før, å kanskje venta selve frelsen å friheten der.. kanskje venta det tegnet, eller den situasjonen, eller det blikket eller hva det nå en er som får folk til å tenke at nok er nok å et nytt liv der. kanskje.. Skjebnen er ubestemmelig å det er så lite man vet.. 2 Som liten hadde jeg få venner, og heller fraværende foreldre totalt blinde for mitt ve å vel. Jeg var hva man kunne kalle et sært individ allerede fra barnsben av. Da jeg var 6 år gammel så flyttet vi, å jeg måtte bytte skole. Allerede første dagen, da vi hadde oppstilling utenfor dørene til bygningene som husa skolen, og jeg som ny greide å stelle meg i jente rekka var det gjort. mobbing, juling og annen terror fulgte meg i de 4 åra skolen husa meg. jeg var vant med å bli hersa med, og fant ut at å klatre opp i et høyt tre i friminuttene holdt mobberne unna. jeg ble usedvanlig flink til å klatre, men var fortsatt ensom. å som det sære individet jeg var, hjalp det ikke når du som 8 åring kommer på skolen ikledd shorts, med strømpebukser under, slips å eple til læreren. Det var en forferdelig tid. Etter 4 år på den skolen, å litt sunn pedagogisk læreplan tenkning fra høyt utdannede, lavt lønna mennesker, fant de ut at jeg ikke passet inn i skolen, og kastet meg rett å slett videre til en annen. jeg kom til en ny skole, men noe var forandret. jeg var blitt kald, å hard. steinhard, å likegyldig til samvær med andre folk. jeg hadde sluttet å prøve å få de anerkjennende nikkene, eller det gode klappet på skuldrene jeg pleide å misunne andre. jeg fikk være i fred, å jeg holdt meg for meg selv. det hendte noen prøvde komme nærmere, men jeg tok all tilnærming som en kraftig fornærmelse, å ettersom jeg hadde vokst en god del, og var blitt rimelig sterk og godt bygd begynte jeg å slå. uansett type tilnærming, enten godt eller vondt ment, så sa det et lite klikk inne i hodet mitt, å en reaksjon kom som lyn fra klar himmel.. en slags innebygd forsvarsmekanisme uten kontroll. Jeg fikk være i fred. Da tenårene innhenta meg, å jeg hadde greid den bragden det er å gli utenom samtlige miljøer som var å oppdrive, å jeg fortsatt var like ensom begynte jeg å søke hardere.. jeg ville bli verdsatt som den jeg var. Jeg ville bruke min rett til å leve et godt liv jeg også. Tror det er en lov om akkurat det der. jeg var 13 år å venneløs da jeg plutselig fikk en åpenbaring.. en venn.. han var 16 og kjørte moped, og vanket i et miljø jeg til dags dato hadde vært helt blind for. Einar. det var et miljø som ikke hadde noen alders restriksjoner, ingen kles kodeks eller kule håndtrykk, hverken skråblikk eller mobbing. du kunne være halvt døv, halvt blind å lam, med lapp over ene øye å trebein. du kunne inneha kraftige talefeil, og du kunne utbasunere dine villeste, mest ufolkelige tanker uten at noen så rart på deg et sekund. Bare for å sette det i perspektiv. Du kunne være deg selv helt og holdent. det eneste disse folka hadde til felles, og som holdt dem sammen var narkotika. som nybakt 13åring med et sterkt sug etter å bli sett, så var jeg vel ikke så vanskelig å lede. jeg var nybakt hasjrøyker og jobba som en gal for å suge til meg alt dette miljøet hadde å tilby. et år senere var jeg godt opplyst om forskjellige stoffer, priser, virkemidler, og bivirkninger. også tystere, politi og hvordan de så ut, sivile politibiler, og skiltnummer, bøffere og hele den smørja. Og jeg hadde fått hva jeg anså som gode kontakter. andre satt og lærte seg brudden brøk, norsk rettskriving, å engelsk på skolen. ting jeg skulle kunnet i dag.. en ganske regntung dag i mai fikk jeg en mildt sagt uventet oppgave. jeg var 15 år gammel, og fikk en telefon. en bekjent av meg skulle til hjemlandet sitt et par dager, og lurte på om jeg kunne styre butikken hans imens. Han ba meg komme opp en tur å snakke. Husker jeg var litt usikker da jeg var klar over at denne personen langt fra var ansett som trygg å ha med å gjøre, og led av kronisk noia. fikk de tankene bekrefta da han åpna døra i blokka på gløtt med lenka på, et par solbriller som myste mistenksomt på meg igjennom gløppa, å så vidt et skimt av et pistol løp som trakk seg tilbake og bak ryggen hans igjen. Han åpna døra og tok av seg solbrillene og ga seg til å stirre på meg. han hadde på seg en lett singlet, svarte jeans, og så ganske strait ut. det eneste som utheva seg var den gigantiske tykke gull lenka som slanget seg rundt halsen hans. det virka som han så rett igjennom meg, liksom inn i sjela mi, å det virka som jeg hadde stått der en time og svetten pipla fram i panna. Så plutselig begynte han å snakke. fort, som om han ville ha meg ut. greia gjaldt en halv kilo hasj, som han ikke fikk distribuert selv når han var borte, og om jeg ville ha det til en god pris. krite. den eneste haken var at alle penga skulle være på bordet når han kom igjen en uke senere. men detta greier du kompis. Det er ikke så mye. ring litt til venna dine mann, så sprer ryktet seg som ild i tørt gress.. du er tom på et par dager.. men husk, ikke noe tull!! Penga på bordet om en uke!. Truslen i stemmen var ikke til å misforstå. jeg hørte stemmen min si ja, å et rop inne i meg si nei. da jeg dro fra blokka med femhundre gram hasj i bukselinninga, en gjeld på en god del tusen, å en redsel for å rote det til, må jeg medgi at det føltes godt også. det var en slags rusfølelse og jeg visste at ble jeg flink i å drive ulovlig butikk gav det en stor porsjon respekt i miljøet. Jeg kunne bli noe. jeg kunne få penger i kassa, gratis stoff, og anseelse.. noe jeg aldri hadde vært innehaver av. penga var på bordet etter 3 dager, å jeg var fast ansatt i bygdas strengt tatt ulovlige daglivarehandel. Fortsettelse følger.... Rettighetene til dette tilhører Ensom og Narkomanes Pårørende.
	Ensom den 07. juli 2009 13:38 ·